Shantaram

Jeg holder på å lese de siste sidene av Shantaram nå. Boka er ganske lang, over 900 sider, men dette er en bok som viser at leseverdighet gjerne går fint sammen med lettlesthet. For, boka er bra - jeg liker den. Dette er røverroman, kjærlighetshistorier og flotte skildringer, alt pakket inn i en skikkelig ode til Bombay og India.

Boka er godt kjent for mange, og de som ikke har lest den bør absolutt gjøre det. Omtaler finnes det flust av på nettet - så den som googler finner en hel del - og boken har også egen offisiell nettside her.

På youtube kom jeg over disse videoene, det er forfatteren som holder et foredrag, om boken sin og om livet generelt. Jeg sitter og er fascinert over at jeg kan lese en bok om en skikkelig gangster og bare tenke at han virker jammen til å være en satans fin fyr. 

Shantaram - Gregory David Roberts - Part 1

Shantaram - Gregory David Roberts - Part 2

Shantaram - Gregory David Roberts - Part 3

Shantaram - Gregory David Roberts - Part 4

Shantaram - Gregory David Roberts - Part 5

I 2011 kommer filmen, med Johnny Depp i rollen som hovedpersonen. Håper filmen klarer å levere noe av det samme som boka - jeg gleder meg! Og selvsagt, har du ikke lest boka ennå, så gjør det!

Jeg klipper og limer fra psykisk-bloggen:

Jeg tenker det er på tide med et nytt prosjekt her på bloggen.

Da den startet opp for godt og vel et år siden, i anledning verdensdagen for psykisk helse i 2008, opplevde jeg det som om det var behov for en samleside hvor folk, uansett erfaring og ståsted, kunne publisere innlegg om psykisk helse. I løpet av de første dagene var det flere tusen treff på siden og det kom inn en mengde tekster.

Når jeg leser disse tekstene, så tenker jeg at de dreier seg om fundamentale elementer innen psykisk helsevern. Mange handler om at det er viktig å bli sett og tatt på alvor. Andre er politiske tekster som tar klare standpunkter når det gjelder tvang, medikamenter, individuell plan (og mangel på IP) og svikter og brister i tjenesteapparatet.

Mange av tekstene har gjort sterkt inntrykk, både på meg og en mengde andre.

Jeg har lenge tenkt tanken om at det hadde vært flott å lage en antologi bestående av tekster fra mange ulike bidragsytere, hvor folk sender inn tekster som kan sys sammen til en bok bestående av frittstående historier med et slags psykisk-helse-tematikk-lim. Jeg har sett med beundring på hvordan Kristin Oudmayer har gjort dette med mobbing som tema - hennes bok, Mobbeboka for voksne, kommer i salg i februar 2010. Det gleder jeg meg til! Prosjektet kan du lese mer om på Mobbebloggen.

Så nå lufter jeg idéen: blir dere med og skriver bok om psykisk helse? Jeg samler inn tekst, leser, sorterer, fikser og syr det sammen i samråd med bidragsyterne. Dette er på plan-inne-i-hodet-stadiet foreløpig, så det foreligger ikke konkrete avtaler med forlag og distributører, men jeg vil så gjerne - og håper du vil det også.

Jeg tenker at dette kan være en samling av tekst og bilder, folk som kjenner meg vet at jeg elsker Post Secret mer enn det meste annet man finner på nett, og det hadde vært flott å lage noe som blir en samling tekster med mening og bilder som forteller historier om tanker og levde liv. Dette kan bli en bok som tar tempen på psykisk helsefeltet og som er nyttig for både folk som sliter selv, folk som har slitt, folk som jobber innenfor behandlingsapparatet, politikere, pårørerende - alle.

Bruk kommentarfeltet under her, eller send en mail dersom dette er noe du kunne tenke deg å være med på!!

På en  blogg jeg har opprettet i forbindelse med et prosjekt på jobben, har jeg lagt ut disse fire filmene. Alle fire omhandler psykisk helse, men på svært forskjellige måter. Alle filmene er korte, ta deg tid til å se disse:

På innsiden

Hverdag for superheltene

Supermann, Hulken og flere sliter med å mestre hverdagen. Ingen er bare den du ser.

Hva sier vi egentlig, og hvor vanskelig kan det være å spørre?

Hvordan er vi mot andre?

Hva synes du om filmene? Gå inn på prosjektbloggen Ville hjerter og avgi din stemme til den filmen du liker best!

Filmene er laget av elever ved Westerdals School of Communication.

Hver lørdag har Are Kalvø en kommentar i Dagsavisen. Ofte sitter jeg, etter å ha lest det han skriver, med et skrått smil, jeg tenker: Han får sagt det. Bedre enn de fleste.

I dag, da jeg hentet avisen i postkassen, lyste teksten A man called Sausage Hanssen mot meg fra førstesiden. Øverst i venstre hjørne av avisen, jeg ble stående et øyeblikk, så på teksten, tenkte -Faen.

Et tu Are! 

Jeg tenkte, pokker heller, skal du bli en av de som slenger seg på hylekoret, hylekoret om pølser og om samlivskonflikter og om PR-hus. Når skal det slutte?

Men han gjorde ikke dét, og teksten kan du i tillegg til på siden 40 i Dagsavisen lese på humoriestens egen blogg.

Jeg sakser:

Kanskje veit journalistane og redaktørane rett og slett ikkje korleis dei skal avslutte denne saka, når det ikkje kan slutte  med at hovudpersonen går av som statsråd? Kanskje har dei ikkje lært dette? Det har vore panikkmøte i fleire norske redaksjonar denne veka. “Kva faen gjer vi no?” har redaktørar ropt, skyhøge på koffein. “Korleis avslutter vi dette når han ikkje kan gå av? Krever vi at han skulle ha gått av før? Eller krever vi at han skal begynne som statsråd igjen slik at han kan gå av? Vi kan ikkje berre slutte å skrive om saka. Det er som å innrømme nederlag. Det er som å la han vinne! Hjelp! Kva gjer vi?”

Dette er så på kornet som det kan bli. Journalister og andre skribenter står på barrierene nå, de sloss om å få snakke høyest om denne pølsekastende statsråden som har lyst til å tjene penger. I virkeligheten er dette sannsynligvis en av de beste helsestatsrådene vi noensinne har hatt i Norge. Bjarne Håkon Hanssen fremstod som folkelig, noe som visstnok er en fæl ting i dette landet. Noen assosierer folkelig med Grandiosa. Jeg assosierer BHH-folkelig med grei og lett å snakke med og nå frem til. Og dét er ikke noe negativt.

Are Kalvø fikk sagt det. Igjen. Måtte de se litt ned i dag, journalistene, ned i kaffekoppene sine. Kanskje er det på høy tid å rette blikket litt utover igjen.

Og, noen burde snart lese Samhandlingsreformen. Så kan dere se at dette faktisk vil kunne forme maktfordelingen innen helsesektoren, akkurat i den retningen de journalistene som akkurat nå roper høyest egentlig ønsker seg.

Nei, nå får det være nok emoblogging for en stund fremover.

 Det kan da faen ikke fortsette slik at jeg skal sutre frem jeg er så sliten, men blir deppa fordi jeg ikke får til enda mer-mantraet hver gang jeg setter meg ned for å skrive et eller annet.

Jeg har det virkelig ikke så halvgæli, nemlig.

Jeg har nemlig den fineste familien.

[Takk til Supermann som fungerte som inspirator og feelgoodkatalysator en sen kveld!]

Jeg har tenkt på det en del i det siste, det om at jeg så gjerne ønsker å være varm. Jeg vil heller være en person som er varm og mild og tilbyr morgener med kakao enn å være et dynamisk lokomotiv som løper igjennom dagene. Jeg vet ikke hvordan andre folk klarer det, jeg antar at de rett og slett ikke gjør det.

[For jeg prøver jo]

Jeg sitter her nå og det er sent. Det er sent og jeg skal snart rydde litt, for da blir det så uendelig mye hyggeligere når vi i morgen ettermiddag atter en hjemme fra en dag på jobb og i barnehagen.

For i natt,
når snøen laver ned,
lager vi engler,
og vi er i himmelen.

Jeg har hatt denne sangen inne i hodet den siste timen. For ungene ropte ned til meg i stad, de skulle ha sovet for lenge siden, men de hadde så mye å snakke med hverandre om at det boblet over av ord inne i hodene deres og de snakket og snakket og fikk ikke sove. Og da de ropte på meg, bad meg om å komme opp, så lyste det i ansiktene deres og de sa

Se mamma! Det snør!

Og de så så glade ut, at det tok et halvt minutt før den rasjonelle delen av hjernen min koblet seg på, den delen av hjernen som forbinder snø med å komme for sent på jobben, med måking, med vassing i tung materie halve året.

Og etter jeg hadde begynt med de typiske voksen-assosiasjonene omkring snøvær, så ble jeg et øyeblikk så skuffet over at jeg ikke har den iveren, den gleden over at fra nå og lenge fremover vil det bli mer og mer snø, snø man kan leke i og leke med og lage engler i og lykter av.

Så jeg sitter her nå og angrer litt på at jeg ikke bare la meg ned sammen med dem og kikket på snøen gjennom takvinduet.

Det er et eller annet ufattelig vemodig, sårt og nestentrist ved å være en typisk voksen med litt for lite tid.

Jeg ble akkurat passe syk.

Jeg har vært hjemme fra jobben noen dager, pc-en har nesten ikke vært på i det hele tatt. Jeg har hatt feber og magen har vrengt seg flere ganger om dagen. Hodet har banket og innimellom har det vært helt vilt vondt. Men ikke hele tiden.

Jeg tror jeg trengte å bli litt syk nå. Syk nok til å være hjemme, syk nok til å kunne rettferdiggjøre overfor meg selv og andre at jeg har ligget lenge, ikke gjort stort, til at rot har forblitt rot og at oppgavene bare har hopet seg opp.

For: Det vil si at jeg har hvilt. Jeg har hvilt meg, jeg er nesten ladet igjen, jeg sitter her nå og klokka er over 22:00 og jeg føler ikke at jeg holder på å dø. Jeg kjenner ikke at pulsen banker i tinningene og jeg føler ikke at å gå opp eller ned trappene i huset er et umenneskelig ork.

Dette er veldig positivt.

For, det betyr i grunnen bare at jeg de siste dagene har hvilt meg og hentet meg inn igjen mer enn jeg har brukt enda mer krefter. Jeg er ofte så enormt dårlig til å innse når nok er nok, når det er på tide å roe ned tempoet litt.

Supermann snakket til meg, sa at det var på tide å roe ned et hakk. For, det er ikke noe stas med en kone som tappes mer og mer uten at hun (livet er lettere i tredjeperson) skjønner det selv og samtidig som hun bare blir dårligere og dårligere selskap.

Hun altså!

Jeg satte veldig stor pris på at han snakket til meg på den måten, den litt (men mildt) formanende måten med halvrynkete panne. For, jeg hater å høre at jeg må slappe av. Slappe av? Slappe av? Når det er så mye å gjøre, så mye som skal fikses, så mye som bør ryddes? Slappe av når jeg ikke engang klarer å holde meg a jour, når alt bare er en strøm av halvutførte oppgaver?

[Og da nikker han bare og er enig og sier at grunnen til at jeg ikke får gjort ting ferdig er at jeg alltid skal gjøre så mange ting samtidig. Han har rett.]

Heldigvis ble jeg akkurat passe syk. Noen ganger fikser kroppen opp selv.

Jeg er en sliten martyr som sitter og drikker kaffe og tenker på hva stressfulle dager kan gjøre med hodet mitt og hvordan jeg oppfører meg. Jeg er en av de som stort sett går energisk og smilende rundt, nesten samme hvor jeg er, for så å komme til det punktet hvor det kjennes ut som om hodet skal eksplodere. Såntnoe går selvsagt ut over hvordan jeg fungerer, særlig hjemme.

Morgenen var så typisk sliten-martyr-aktig. Jeg våknet for sent til det jeg skulle og jeg hadde ikke funnet frem noen klær dagen før. Og klærne, vel - enten lå de i en stor haug (rene og tørre) eller i en litt mindre haug (de skitne). De vi hadde mest bruk for lå fremdeles våte i vaskemaskinen.

Pålegget var i fryseren, jeg husket ikke at jeg skulle ha ordnet mat til FN-dagen. I gangen var det fullt av sand og grus, jeg irriterte meg over det, husket med ett at jeg hadde glemt å støvsuge. Igjen.

Plastsekkene med klær jeg har pakket ned for å gi bort eller sette ned i kjelleren, stod fremdeles på trappeavsatsen jeg satte dem på for en måned siden. Eller mer, kan hende er det mer, sannsynligvis, tiden løper fra meg hele tiden. Jeg løper etter tiden, hivende med pusten, stadig jagende etter nye oppgaver, anledninger for å få kred og klapp på skulderen.

Problemet er, og slik tror jeg det er mange som har det, er at jeg hele tiden ivrer etter å tilfredsstille omgivelsene, klare det jeg skal, få til ting. Flytte et fjell innimellom, gjøre noe bra for noen andre. Løpe smilende fra møte til møte, hele tiden ha neste prosjekt ytterst i hodet, rett innenfor pannen, jeg gjør én ting mens jeg forbereder ti andre.

Og det er litt slitsomt.

Og da blir jeg litt martyraktig.

For, problemet er at slike opplevelser av å ha mye å gjøre bare går ut over meg selv og de som er nærmest. Kan hende var det sant det legen sa til meg da jeg var femten, han sa

du er så eager to please

og jeg tenkte igertuplis, hva er dét, er det en sykdom, er det et fremmedord jeg ikke kan, er det noe man kan dø av?

Og jeg var så eager to plase at jeg ikke turte å spørre om hva igertuplis var for noe.

Akkurat nå, nå, har eager to please-tilstanden måttet vike for en post-martyr-aktig følelse. Etterpåmartyrheten er den verste, men dersom jeg kan bruke den riktig kan det bli konstruktivt. For det handler om at jeg vet hva som gjør at dagen blir dritt og hva som gjør at dagen blir bra. Og at det er ofte er de dagene jeg er for igertuplis alle andre steder enn hjemme at dagen blir dritt, men at jeg for ofte gjør det slik at det de hjemme har å forholde seg til en en halmsekk av en mor som sier

jeg er opptatt

eller

jeg er sliten

eller

vent litt, jeg holder på med noe her

Eller en mor og kone som sitter og lager skrive-på-tastatur-bevegelser også når jeg ikke har noen pc foran meg. Noen ganger er jeg en menneskelig manifestasjon av God dag mann, økseskaft.

Og jeg hater det når jeg holder på med så mange egne ting at jeg ikke klarer å følge med på det de viktigste rundt meg tenker på, ønsker seg, vil, trenger.

Jeg vet at dersom jeg bruker denne helgen til å rydde huset, til å få en orden i alle de klærne, til å lese for ungene, til å gå en tur i regnet med ungene, eller bli med Supermann på å gjøre noe hyggelig uten at jeg tenker på (og snakker om, herregud som jeg snakker om det jeg holder på med) neste prosjekt, søknad, arrangement eller et eller annet på en To do-liste, så vil martyrfølelsen bli borte.

For jeg er ikke martyr når jeg gjør ting for de jeg er glad i, jeg får en følelse av kaotisk martyrtilstand i hele meg, kroppen, hodet og blodet, de gangene jeg ikke har gjort det jeg skulle eller burde hjemme. Enten det er å støvsuge eller å gjøre noe hyggelig med familien.

Det nytter ikke å være hun som er den smilende damen alle andre steder enn hjemme.

Jeg sitter nå apatisk et øyeblikk, i et hus som ser ut som om det har vært bombenedslag.

Nå må jeg rydde.

Jeg fatter ikke hvordan folk rekker det de skal i løpet av en dag. Jeg synes jeg er helt gira, at alt går i hundreogtjue hele tiden, allikevel rekker jeg ikke en brøkdel av det jeg skulle og burde ha gjort.

Når jeg dør, kan det godt hende dette blir min gravsteininskripsjon

Nå har prosjektet jeg arbeider med kommet seg ut på det store internettet.

Du kan besøke bloggen her

og følge oss på Twitter her.

Jeg har jo gedigen tiltro til sosiale medier, så håper det blir mulig å skape en skikkelig folkebevegelse nå. Nettopp, folkebevegelse, intet mindre!

På bloggen kan du blant annet finne ut av hvordan du kan bidra til å skape bedre tilbud for barn og unge som sliter - og bedre hverdagsliv for barn og unge generelt. Bli med!