Tiden

Tiden går så fort, dagene suser avgårde. Jeg rekker ingenting, men har aldri hatt det bedre.

Jeg sjekker innimellom Statcounter for å bli litt bedre kjent med de som stikker innom denne siden. Det er jo tydelig å se at interessen for denne bloggen har vært ganske så dalende, ikke så rart med tanke på at bloggpostfrekvensen er på et bunnivå og at de få innleggene som kommer stort sett er skrevet i hui og hast om høyst uaktuelle temaer.

Uansett er jeg glad for hver og en av dere som allikevel kommer innom, og jeg skal nå gi dere noe av det dere egentlig vil ha. For, det er en del søkeord som stadig vekk gjentar seg. Her er en oversikt over et knippe av dagens søkeord:

Ja, så var det en som søkte etter lukeparkering, og der har jeg ikke stort å bidra med, jeg har ikke engang lappen, men her er en man kan ringe for å få noen tips:

httpv://www.youtube.com/watch#!v=PWIqbAIoIJ8&feature

Det er i alle fall bedre enn å ringe henne:

httpv://www.youtube.com/watch#!v=h-8sbuVcUe4&feature

Denne har jeg tenkt på så mye, men jeg har ikke lest den på lenge. Nå måtte jeg google, og fant. Klippet ut og limer inn her - teksten er hentet fra Strindbergmuseet. Dette er noe av det fineste jeg vet om.

Sista flyttningslasset hade gått; hyresgästen, en ung man med sorgflor på hatten, vandrade ännu en gång genom våningen för att se om han glömt något. - Nej, han hade icke glömt något, absolut ingenting; och så gick han ut, i tamburen, fast besluten att icke mer tänka på det han upplevat i denna våning. Men se, i tamburen, invid telefonen, satt ett halvt ark papper fastnubbat; och det var fullskrivet med flera stilar, somt redigt med bläck, annat klottrat med blyerts eller rödpenna. Där stod det, hela denna vackra historia, som avspelats på den korta tiden av två år; allt han ville glömma stod där; ett stycke mänskoliv på ett halvt ark papper.
 

Han tog ner arket; det var sådant där solgult konceptpapper, som det lyser av. Han lade det på salskakelugnens kappa, och lutad över detsamma läste han. Först stod hennes namn: Alice, det vackraste namn han då visste, därför att det var hans fästmös. Och numret - 15 11. Det säg ut som ett psalmnummer i kyrkan. Därpå stod: Banken. Det var hans arbete. det heliga arbetet, som gav brödet, hemmet och makan, grunden till existensen. Men det var överstruket! Ty banken hade störtat, men han hade räddats över på en annan bank, dock efter en kort tid av mycken oro.

Så kom det. Blomsterhandeln och hyrkusken. Det var förlovningen, då han hade fickan full av pängar.

Därpå: möbelhandlarn, tapetserarn: han sätter bo. Expressbyrån: de flytta in.  Operans biljettkontor: 50 50. De äro nygifta och gå på Operan om söndagarna. Deras bästa stunder då de själva sitta tysta, och råkas i skönhet och harmoni i sagolandet på andra sidan ridån.

Här följer ett mansnamn, som är överstruket. Det var en vän, som nått en viss höjd i samhället, men som icke kunde bära lyckan, utan föll, ohjälpligt, och måste resa långt bort. Så bräckligt är det!
Här synes något nytt ha inträtt i makarnes liv. Det står, med en fruntimmershand, och blyertspenna: “Frun”. Vilken fru? - Jo, den med den stora kappan och det vänliga deltagande ansiktet, som kommer så tyst, och aldrig går genom salen, utan tar korridorvägen till sängkammaren.
Under hennes namn står Doktor L.

För första gången dyker här upp namnet på en släkting. Det står “Mamma”. Det är svärmodren, som diskret hållit sig undan för att icke störa de nygifta, men nu påkallas i nödens stund, och kommer med glädje, efter som hon behövs.
Här börjar ett stort klotter med blått och rött. Kommissionskontoret: jungfrun har flyttat, eller skall en ny anställas. Apoteket. Hm! Det mörknar! Mejeribolaget. Här rekvireras mjölk, tuberkelfri.
Kryddbon, slaktarn etc. Huset börjar skötas per telefon; då är husmodren icke på sin plats. Nej. Ty hon ligger till sängs.
Det som sedan följde kunde han icke läsa, ty det börjar skymma för hans ögon, som det måtte göra för den drunknande på havet, när han skall se igenom salt vatten. Men där stod: Begravningsbyrån. Det talar ju nog! - En större och en mindre, underförstått, kista. Och i parentes var skrivet: av stoft.

Sedan stod där intet mer! Stoft slutade det med; och det gör det.
Men han tog solpapperet, kysste det och lade det i sin bröstficka.
På två minuter hade han genomlevat två år av sitt liv.
Han var icke böjd, när han gick ut; han bar tvärtom sitt huvud högt, som en lycklig och stolt människa, ty han kände att han dock ägt det skönaste. Hur många arma, som aldrig fått det!

- Leser man denne boken får man lyst til å diskutere sin egen oppvekst også, sa Åsa Linderborg da hun var gjest i Store studio på NRK oktober i 2009.

Boken det her er tale om, er Meg eier ingen, Åsas debutbok hvor hun forteller om livet - barndom, ungdomstid og voksenliv, med sin pappa. På baksiden av boken står dette:

“Pappa sa at vinduet vårt så ut som luke 24 i en adventskalender. Han drømte om at folk som gikk forbi huset, kikket opp mot leiligheten vår og tenkte at der måtte det bo et driftig kvinnemenneske. - Fy faen så overraska de ville blitt, kjerringene, hvis de fikk vite at det ikke bor noe kvinnemenneske her, her er det herdermester Leif Andersson som bor!”

Videre står det:

Meg eier ingen er Åsa Linderborgs fortelling om oppveksten alene med sin pappa, som arbeider som herder på metallverket i Västerås i Sverige. Han har de fineste blomstene på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.

Meg eier ingen er Åsa Linderborgs fortelling om dyp kjærlighet til en pappa som hun samtidig skammet seg over, og om klassetilhørighet og alkoholens makt.

De siste dagene har vært veldig preget av at jeg har lest denne boken. På en måte kan det sies å være typisk meg, at jeg liksom lever meg veldig inn i historiene, karakterene, omgivelsene, alt. Samtidig er det ikke slik med alle bøker, jeg leser mye og dermed er jeg vel heldigere enn mange av de som leser mindre - jeg finner stadig vekk bøker jeg ser på som perler, bøker som gir meg mye mer enn en god historie, men som kan bidra til å komplettere og videreutvikle egne tankerekker.

I Store studio-intervjuet får Åsa spørsmål om hva hun mener kan være årsaken til at denne boken har fått et slikt enormt publikum. For dét har den fått, boken er lest av mange, godordene har vært mange, prisene likeså. Åsa svarer at det kanskje er fordi det ikke er et anklagelsesskrift, det er ingen bitter bok.

Og det er det heller ikke. Boken er varm, levende, inspirerende. Innimellom skildres selvsagt episoder hvor det kommer klart frem at oppveksten med ham var vanskelig:

Fra side 167-168: Han fikk meg til å føle hat. Som når han vannkjemmet håret mens han ventet på Sonja, eller når han tørket støv av den smakløse pyntehylla og rettet på sengeteppet på klokkeradiosenga. Når han stavret seg bort til skapet for å ta et par slurker med stygg grimase - han, av alle mennesker, vennet seg aldri til smaken - hadde jeg lyst til å kyle skapdøra i bakhodet på ham (…). Faren min var ikke noen Baloo og i hvert fall ingen kaptein Efraim Langstrømpe. Han var ikke noen eksentriker det var verdt å elske lenger. Han var svak.

Og så kommer det med ett setninger som denne, med tanker hun hadde som voksen, da han var på besøk hjemme hos henne:

Fra side 197: Den forakten og fortvilelsen jeg følte som tenåring, ble erstattet av ømhet og skyldfølelse. Jeg ryddet av bordet, stokket kortene og ønsket at livet hans skulle begynne en gang.

Det er en fantastisk varme i den setningen, og boken er full av dem. De er ikke påtatt varme, de er det de er, rett frem. Og det er så sant at boken gir en trang til å fortelle om egen oppvekst, og hun oppsummerer det så fint i intervjuet når hun sier at alle mennesker er like mye verdt, men at ikke alle mennesker har det like bra. Boken innbyr til en forståelse av en balanse som mange tror ikke finnes, for selv om faren drakk mye - og i perioder så mye at han mistet kontrollen helt, så opplevde hun ham ikke som en jevnt over udelt dårlig far. Han var snill. Han var morsom. Han snakket mye med henne.

Et avsnitt i boka rørte meg dypt, dette er fra side 42-43:

Jeg fikk lov til å være oppe så lenge jeg ville. John Blund i “Halvsju” og Drutten og Gena i “Sveriges Magasin” betydde ikke at det var leggetid. Pappa hadde ikke noe behov for å være alene om kveldene og trodde ikke at jeg trengte noe mer søvn enn ham. Vi brukte kveldene til å snakke sammen. Om hvordan det var å være arbeider, hvor flink jeg var på skolen, om Nacka Skoglund og sosialismen. Om mamma. Viktige ting, sånt som bare vi visste noe om.

Jeg er en sånn som innbiller meg at jeg har behov for å være alene om kveldene. Og så ender det gjerne opp med at jeg går opp og ser på ungene som sover, at jeg ser på hvor vakre de er, og angrer på at jeg ikke satt og snakket en halvtime lenger på sengekanten.

Datteren min på fem er veldig opptatt av gamle dager for tiden. Dermed liker hun å plassere slekt og venner i kategorien som passer best, og det er helt tydelig hvor hun plasserer meg, for se bare:

Utdrag fra samtale på sengekanten.

Hun: Mamma, har du og mormor noen gang vært tolv år?

Jeg: Ja, alle som er eldre enn tolv har jo vært tolv!

Hun: Men var mormor sånn skikkelig, skikkelig, skikkelig gammel da du ble født?

Jeg: Neida hun var ikke det! Hun var omtrent like gammel som det jeg er nå!

Hun: Det var jo dét jeg mente da, mamma.

Jeg: —-

Rett før påske fikk vi en lapp i postkassa. Det tok ikke så lang tid før vi skjønte det var tull og at synderen var en av naboene her. Uansett var det ganske så morsomt, skriver det rett inn her, med ord deling og alt som er, dette er bra humor:

Kjære naboer, vi skal snart ha påske fest nå til torsdag! Vi har kjøpt inn øl og hjemmebrent for nesten 5000,- så vi regner med at det blir et fyllekalas blokken aldri har sett før.

Dæven som vi gleder oss! Men vi tenker jo på dere også. Så for at ingenting skal skje, ber vi dere vennligst om å holde dere inne. Og for all del, for deres egen sikkerhet, ikke start noen diskusjoner med noen av gjestene, (mellom oss, noen av gutta som kommer er virkelig hissig i fylla). Hvis noen absolutt må gå ut, pass på. Normalt slukner festen rundt 5-6 tiden om morgen og da lover vi at det skal være helt stille. Vi hoper dere også kan være stille i denne perioden.

Med vennlig hilsen

beboere i Storblokka.

Bare en liten, kort greie.

Ringte nettopp til kirkekontoret, for årsmøtet i sameiet skal avholdes i peisestua der - enkelt og greit, det ligger jo like ved der vi bor alle sammen.

Den koselige damen på kirkekontoret sa at vi måtte være klar over at det kom til å være en del folk i bygget, siden det skulle være tangoøvelse i menighetssalen. Så jeg sa bare at det slett ikke gjorde noe at det var tangodansende folk i naborommet.

[Da ble det en aldri så liten pause i samtalen]

For, det er visst kirkekoret som heter Tango.

Jeg mumlet et eller annet om at det, hehe, eh, sikkert ikke er så mye tangodans i kirkebygget.

Nei, det var visst ikke det.

Jeg registrerer at sakene hvor katolske prester forgriper seg mot smågutter preger ulike diskusjonsfora. Jeg kommer helt sikkert til å ytre en hel del meninger om dette, men jeg orker ikke i dag - i dag er det så mye annet jeg må gjøre, og dette er noe av det som gjør meg mest forbanna av alt i hele verden.

Så, jeg kommenterer dermed nå bare prest Rudi Kessels utspill på Dagbladets nettside:

- Som følge av sølibatkravet blir prestene helt avhengig av kirken - som også har sørget for deres utdannelse, jobb, bolig og sosiale nettverk, sier Kessel, som også tror det er en sammenheng mellom sølibatkravet og overgrepene i den katolske kirken.

- Jeg tror det er flere seksuelle overgripere blant katolske prester enn det er ellers i samfunnet. De unge mennene i presteseminarene har gjerne null eller liten seksuell erfaring. De lover ofte noe de ikke helt ser rekkevidden av. Sølibatet avler seksuell frustrasjon, frustrasjonen forsvinner ikke av seg selv.

Vel, finn et annet sted å kanalisere den seksuelle frustrasjonen, da.

Dette gjelder alle voksne, katolske prester eller ei: Blir du seksuelt frustrert og må finne måter å få utløp for dette på, så får du finne deg en på din egen alder du kan pule.

Jeg husker at jeg en gang for lenge siden leste en bloggpost som handlet om at eldre mødre er bedre omsorgspersoner enn unge mødre. Eller, det kan hende at dette ble ytret i et kommentarfelt under en bloggpost som egentlig handlet om noe helt annet. Ikke husker jeg hvem bloggeren var, for alt jeg vet kan det hende jeg bare har drømt hele greia. Uansett har jeg brukt noe tid i det siste til å tenke over nettopp dette.

[Hvis du egentlig bare vil ha med deg hovedpoenget, hopp ned til siste avsnitt i denne bloggposten. Underveis er det nemlig en hel del digresjoner, blant annet om å være en skikkelig nabokjerring slæsh nabofitte.]

Det har seg slik at jeg har tre barn. Eldstemann er ti år, deretter har jeg en datter på fem og en bitteliten jente på to måneder. Selv er jeg 30.

Dermed blir det jo nå slik at jeg har hatt småbarn både som ganske så ung og nå - som ikke så veldig ung mor. Når sistfødte begynner på skolen er jeg 36. Da kommer jeg, etter all sannsynlighet, til å være en av de eldste mødrene som tropper opp på foreldremøte. Dette er ganske så rart å tenke på, all den tid jeg har skapt meg en slags ung-mor-identitet i forhold til min egen morsrolle.

For noen år siden skrev jeg dette på min egen gamle blogg, jeg hadde blitt tagget av Marion (som ikke skriver så mye blogg lenger) og oppgaven var å skrive om hva man gjerne skulle ha sagt, men ikke sa. En av situasjonene jeg skrev om var nettopp dette å være ung mor, eller i det minste å se ut som en:

“Si meg, er ikke du veldig ung til å ha en sønn i andreklasse?”Marion skriver om seg selv at hun ser ung ut i forhold til alderen. Det gjør jeg også. Men, der folk lett tar Marion for å være snillere enn hun er, blir jeg som en ungt utseende mor med to barn med ulike fedre (uhu!) tatt for å være mer ustrukturert, det kan virke som enkelte tror det er vanskelig for meg å vite hvilken dag i uka som er turdag på skolen, når det er foreldremøte. Det kan virke som om de ser på meg som mer hjelpeløs og puslete.

 

Det føles i alle fall sånn.
Og, dermed tar jeg meg av og til i å overkompensere.

Når det er foreldremøter melder jeg meg som referent. Skriver side opp og side ned om Jesper Juul, mens jeg tenker at folk som har den pedagogiske løsningen på hvordan behandle barn virker mer opptatt av teorier enn av å leve.

Da vi skulle på påskefrokost og alle skulle ha med seg noe (gjerne) gul mat til koldtbord, lagde ikke Victoria eggerøre, men en omelett med brie og parmaskinke, safran-foccacia med basilikum og parmesan. Termos med latte. Husker jeg rett hadde jeg til og med på meg kjole, og jeg så på barna spille skuespill med øynene og ikke gjennom digitalkameraet.

Rollen som “den unge moren”, som egentlig ikke er så ung, men ser sånn ut, gjør noe med meg. Jeg blir høfligere enn jeg er. Høfligheten min er ikke medfødt, men strengt tillært. Samtidig er jeg klar over at denne anstrengte høfligheten og trangen til å vise meg som mer vellykket enn jeg av og til orker koster.

Ja.
Høflighet koster.

Så neste gang (det skjer nok igjen!) en eller annen gråmelertfarget joggedresskledd dame sier (med nedsettende tonefall):

“Du ser jammen ikke ut som en som kan ha en andreklassing”
så kan det godt hende jeg svarer:
“Jeg kler og ter meg i det minste ikke som en gammel kjerring! Si meg, hvor gammel er du? Å! 31…(humre)”

Jeg skrev dette 5. september 2006. Det er ikke fire år siden engang. Nå er jeg snart 31. Og hva har skjedd? Jeg kler og ter meg som en gammel kjerring. Jeg føler ikke lenger den minste trang til å humre av mennesker som kler seg i gråmelert.

Jeg har rett og slett blitt en skikkelig kjerring. Jeg er hun dama som plukker opp andres sneiper på bakken utenfor her og seriøst vurderer å lage et skriv til alle i sameiet. Hadde jeg gjort det ville det vel ha sett omtrent slik ut kan jeg tenke meg:

Kjære alle beboere.

Gro sa det først. Hun sa det i nyttårstalen sin i 1995. Siden sa alle det. I alle fall mange. Hele Norge snakket i kor om at det nasjonen trenger er å få nabokjerringa tilbake. Vel, folkens. Ventetiden er over. Nabokjerringa bor, som naboer flest: i huset ved siden av dere.

I dag lekte ungene ute, de syklet på plassen utenfor her. Jeg var ute, med kaffekoppen i hånda, dette er en integrert del av en vaskeekte nabokjerrings hånd. Håret stod til alle kanter, nabokjerringer bruker ikke unødvendig tid på badet. På bakken lå den en hel del søppel. Det er i alle fall dét vi nabokjerringer pleier å kalle all den dritten som ligger på bakken - det var så jeg formelig vasset i sneiper, snusposer, glasskår, papirbiter, reklame og kaffebegre. Jeg gikk inn, fant en stor pose, ikke noen vanlig handlepose men en diger en, og så fylte jeg den opp med all dritten. Posen ble faen meg full, og enda var det haugevis igjen. Men, siden vi måtte gå inn, gadd jeg ikke gjøre mer. Hele seansen tok kanskje en liten time. I morgen skal jeg kaste mer av nabodritten deres. For, det er plenty av den, det flyter over her. Særlig ille blir det i det øyeblikket man faktisk har lagt merke til det, man plukker én sneip, finner søtti nye. Og sånn går no dagan. I alle fall virker det som om dere fyller dagene med å kaste dritt på bakken. Så, dere kaster på bakken og jeg kaster i søpla, så der har vi i alle fall kastingen til felles, det var da enda godt det var noe!

[Sånn tenker ofte kjerringer, de hever seg over.]

Det som irriterer meg er ikke bare at folk kaster ting på bakken. Det som nesten irriterer enda mer er at jeg vet at mange av dere irriterer dere over at folk kaster ting på bakken, men at dere ikke gidder å plukke det opp, det er ikke din søppel, vettu, så da er det bare å la det ligge. Det er faktisk en hel del av dere som nærmest gjør et poeng av å ikke plukke det opp. Men jeg er her for å røske vekk pidestaller. Det er ikke bare noen som kaster på bakken, serru. Denne nabokjerringa lar seg ikke lure, her er det nemlig et helt sameie fullt av slabbedasker. Denne nabokjerringa vet nemlig sånn cirka hvilket sigarettmerke folk her foretrekker. Og jada. Alle merkene var representert i den svære posen min, så her nytter det ikke å stikke hodet i sanden.

Det nyttet forresten nesten ikke å stikke hodet inn i søppelskuret engang, for der var det så fullt atte hjælp. Seriøst, hvor vanskelig er det å sortere søpla si? Jeg må si jeg nesten blir bekymret for hjernekapasiteten her i sameiet, den samlede IQ kan da umulig være så lav som det kan virke som? Er du virkelig så DAGHEIM at du ennå ikke har sett at vi har to schwære dunker til papp og papir? Tydeligvis er du det, for du hadde jo kastet de store pappeksene i restavfallsdunken. Kan hende var du bare så tett, eller så kan det hende du var en av de som vet bedre, men som irriterte seg så mye over at noen hadde kastet spylevæskekannene sine i samme dunk, sånn cirka tjue centimeter unna plastsorteringshjørnet, at du bare ga faen for å statuere et eksempel eller bare vise kollektiv idioti. Noen hadde også fylt opp kassa for våtorganisk avfall med plastposer fulle av usortert søppel. Var det deg?

Pokker altså. Jeg kan ikke noe for det, men jeg blir skuffa. Jeg synes det er så trist at så mange virker til å mangle helt elementære sameieferdigheter.

Kurs i sameieferdigheter kan avholdes dersom flere enn undertegnede vil delta, men det er det sannsynligvis ikke, derfor kommer kortversjonen for dummies her:

1. Ikke kast dritten din på bakken.

2. Sortér søpla di.

3. Ikke kast bort tid på å irritere deg i månedsvis over at det ligger søppel på bakken, finn deg en pose og plukk det opp.

Å innføre et punkt om at man skal gå igjennom den søpla andre har kastet feil i søppelskuret blir litt for overkill, selv om nabokjerringa selvsagt ikke skal legge seg borti om folk finner ut at de skal realisere sin indre miljøverner.

Poenget er at jeg er vant til å tenke at folk stort sett gjør så godt de kan, og at hvis så er tilfelle her, at folk virkelig gjør så godt de kan, da er det bare å innse at man bor midt i en kjempestor flokk som ikke vil få plagsomme vervetelefoner fra Mensa med det første.

Ønsker dere alle en god kveld

[Nabokjerringer er også smått ungdommelige, eller ønsker å fremstå som hyggeligere enn de er ved å bruke smileys]

Ærbødigst,

Nabokjerringa i nummer sju. Eller nabofitta om du vil.

Noe sånt. For det hadde vært helt på sin plass. Så, slik er det altså blitt. Jeg er snart 31, blir bare feitere og feitere, håret er blast og kjipt og gråmelert er den nye hverdagsoutfiten. Jeg er sur på naboene som ikke kildesorterer og jeg tenker på folk som hiver søppel på bakken som evneveike apekatter.

NB! VIKTIG!

NB! VIKTIG!

NB! VIKTIG!

NB! VIKTIG!

Dette er ikke bare kritikk av andre. Å nei. Dette er minst like mye selvkritikk. Jeg hadde nemlig ikke i min villeste fantasi ha kunnet forutse at jeg ville bli et så gjennomført kjerringemne.

Det er på tide å vinkle dette tilbake til det som var utgangspunktet mitt, nemlig unge versus eldre mødre. For jeg er en sånn person som veldig lett blir det jeg tror omgivelsene vil jeg skal være, eller slik de tror jeg er. Jeg er ikke av den mest snakkesalige typen alltid, årsaken til det er at jeg egentlig er ganske så sjenert. Men jeg kan være det hvis det kreves, ja - i enkelte tilfeller kan jeg være rent ut jovial. Nesten jovvial. Men det er jo bare renkespill.

(((Poenget er at jeg blir den kjerringa mot folk bare fordi jeg har begynt å se eldre ut og dermed får lettere noia (trettiårskrise, uten tvil) av at folk skal tenke på meg som en gamlis. For jeg føler meg jo helt lik, eller i alle fall nesten, det som gjør meg til meg er det samme nå som da jeg fikk eldstemann for snart elleve år siden. Samtidig merker jeg en forskjell.)))

For, da jeg leste den bloggposten eller den kommentaren ellerhvadetnåvar om unge/eldre mødre, så ble jeg ganske så småsur. Jeg følte det nemlig som en form for personlig kritikk at noen mente at eldre mødre var bedre omsorgspersoner enn unge mødre er. Nå som jeg begynner å bli en eldre mor selv, så merker jeg at jeg kanskje er litt enig. Og det er ikke bare selvrettferdighet. Og, det handler ikke om at eldre mødre er bedre mennesker, tanken kunne ikke falle meg inn engang, men dersom du er i tvil så kan vi ta det sammen, på nordlandsdialekt:

Alle mænneska e like mye verdt!

Dette bør vi gjenta en åtte-tolv ganger. Da har det best effekt.

Og siden alle ikke er like (selv om alle er like mye verdt, NB!NB!NB!), så kan jeg jo avdramatisere det hele ved å snakke kun på egne vegne. Det er lettere for meg å være en god mor nå enn det var da jeg fikk den eldste. Livet er tusen ganger mer stabilt, jeg er mer stabil. Vi har alt vi trenger og mer til. Jeg har mer tankegods og har opplevd og gjennomlevd mer. Og jeg tror faktisk det er lettere å kunne gi virkelig omsorg hvis man ikke er så sliten og bekymret.

Det var bare det jeg ville si.

26. april kommer Alain Topor til Oslo for å være hovedattraksjon på fagforumet som Tidsskrift for psykisk helsearbeid arrangerer sammen med Høgskolen i Oslo. Ikke gå glipp av dette, mannen er et unikum!

Jeg sakser fra Tidsskrift for psykisk helsearbeids nettside:

Tiden går fort og her blir det rift om plassene. Sørg for å sikre deg en plass på vårens fagforum med Alain Topor!

Hva hjelper mennesker med alvorlige
psykiske lidelser til å bli bedre?
– om bedringsforskning og betydning for psykisk helsearbeid

med
Alain Topor
Leder for Forsknings- og Utviklingsenheten innen Psykiatrin Södra i Stockholm samt Dosent ved
Institusjonen for Sosialt Arbeid ved Stockholms Universitet.

Seminaret vil fokusere det arbeidet som Alain Topor og hans kollegaer har gjennomført i Sverige for å utvikle
psykisk helsearbeid i tråd med folks egne erfaringer av hva som hjelper.

Topor vil løfte fram hovedpoengene fra det som på norsk beskrives som bedringsforskning eller recovery, og vise hvordan denne forskningen kan danne utgangspunkt for utviklingen av sosialt psykisk helsearbeid i ulike deler av helse og sosialtjenestene.

Bedringsforskningen blir i økende grad løftet fram som en viktig inspirasjonskilde både av fagfolk og bruker- og pårørendeorganisasjoner, og utgjør for mange en av grunnsteinene i et kunnskapsbasert psykisk helsearbeid.

Topor vil utdype sentrale forutsetninger for og innhold i evidensbaserte tilnærminger i psykisk helsearbeid. Temaet vil også bli belyst gjennom innspill fra personer som selv har erfaring med psykiske problemer, og seminaret vil på den måten åpne for samtaler også omkring utfordringer og erfaringer for psykisk helsearbeid i et brukerperspektiv.

Tid: Mandag 26. april 2010 kl. 09.00 – 16.00
STED: Høgskolen i Oslo, SU, Pilestredet Park 35, Auditoriet – OSLO

Konferanseavgift: Seminaret koster kr. 900. Maksimalt deltagerantall er 240 personer.
Påmelding: Per e-post til nina@linguafil.no. Oppgi navn, adresse og arbeidssted eller organisasjon.

Betal kr. 900 innen 23.04.09 til konto 6311.05.60720

Tidsskrift for psykisk helsearbeid, c/o Anders J. W. Andersen,

Kjenna, 4818 Færvik.

Organisasjonsnummer 994 516 515.

Merk innbetalingen med navn på deltakere. Vi gir gjerne kvittering på innbetalt beløp under konferansen, men sender ikke ut faktura. Prisen inkluderer kaffe/te og lunsj.
Arrangører: Tidsskrift for psykisk helsearbeid og Høgskolen i Oslo.
Velkommen!