Alle snakker om Twitter.

Er det nødvendigvis de samfunnsdefinerte smartingene med kulturell kapital over pari og høy sosioøkonomisk status som er mest kunnskapsrike om digitale medier? Og er det så sikkert at de gamle teoriene om ulikheters reproduksjon automatisk gjelder?

Binary Heart Bildet er fra xkcd.com

Å digitalisere medier innebærer å komprimere signaler fra analog teknikk til sifferteknikk. Bokstaver, lyd, bilder og måleverdier omdannes til bitgrupper og digitalisering komprimerer signalene slik at de blir mindre plasskrevende, noe som forenkler og kostnadseffektiviserer distribusjon og mangfoldiggjøring. De beskjedne kostnadene har bidratt til den raske spredningen av digitale medier (Bang, 2006:120f).

Medieforbruk og sosioøkonomiske variabler

Den franske sosiologen Bourdieu, skrev i sin bok Distinksjonen (1979) om ulik tilgang til forskjellige kapitaltyper. Den viktigste er økonomisk kapital, men også symbolsk kapital, eksempelvis kulturell kapital, ble drøftet. Kulturell kapital kan knyttes til smakspreferanser, og således innebærer begrepet en vei vekk fra marxismens fokusering på kapital synonymt med kjøpekraft og kontroll over produksjonsmidlene (Bang, 2006:289f). Smak dreier seg om hva individet subjektivt fortrekker, og pris og privatøkonomi behøver ikke være avgjørende.

Imidlertid har det vist seg at det er sammenhenger mellom utdanningsnivå og hvilken type medieinnhold som foretrekkes. Høystatusmedier/-innhold forbrukes hyppigst hos de med høy sosioøkonomisk status. Typisk for dette er Morgenbladet, Samtiden og enkelte programmer på P2, NRK og NRK2. Bang (2006:291) viser til undersøkelser som har konkludert med at folk med lav utdanning i større grad har et mer ensidig og lite informativt TV-forbruk. Høystatusgrupper er videre mer interessert i politiske prosesser og samfunnsinformasjon enn lavstatusgrupper, trolig på grunn av større evne til å kunne påvirke.

Diffusjon

Det kan virke som om det er gjennomgående at mennesker med høy sosioøkonomisk status er medievinnere. Everett Rogers’ diffusjonsteori bekrefter dette: sosiale systemer preget av gjennomgående høy sosioøkonomisk status, godt utbygde kommunikasjonskanaler og generell positiv innstilling til endring er en mer effektiv arena for spredning av nye idéer og ny praksis enn sosiale systemer preget av introvert endringsvegring (Bang, 2006:262). Inndelingen av de ulike adopsjonsgruppene er, i følge Rogers, normalfordelt.

Mellomgruppene: Tidlig og sen majoritet består hver av ≈35% av N

Men, digitale medier snur tradisjonelle modeller om kommunikasjon på hodet. Nå fungerer teknologien slik at de eldre lærer av de yngre – en motsatt form for kunnskapsoverføring. På mange barneskoler, især i rike kommuner, er nå PC fast inventar i klasserommene og mange barn har bedre kunnskaper om bruken av digitale medier enn sine foreldre[1]. Spredning av kunnskap som forutsetter tilgang til teknologi og økonomi initieres av unge menn – og resultatet er at internett skaper kunnskapskløft mellom generasjoner og mellom ulike segmenter; de som har lite fra før er gjerne de siste som får ta del i det nye godet (Bang, 2006:295). Men er det så sikkert at dette gjelder for digitale medier?

Internett som demokratiseringskanal?

Tradisjonelt har tilgangen til informasjon vært skjevt fordelt mellom ulike sosioøkonomiske grupperinger. Høystatusgruppene leser flere aviser, for selv om både lavstatusgruppe og høystatusgruppene leser dagsavisene, leser lavstatusgruppene gjerne bare disse. I høystatusmiljøene er det vanligere å lese tidsskrifter og skjønnlitteratur[2], mens folk med lavere sosioøkonomisk status oftere kjøper spill. Imidlertid er det stemmer som taler om at internett kan virke demokratiserende. Tilgangen til informasjon blir enklere, flere tidsskrifter og aviser (også av de typiske for høystatusgruppene) legger ut stoff på internett. Ved bruk av tjenester som CoverItLive kan hvem som helst bli med på aktuelle samfunnsdebatter i et annet fora enn de typiske lavstatus-debattforaene på www.vg.no og www.dagbladet.no.

Hege Skjeie og Lars Nyre på feil side av kunnskapskløften?

Kan hende er det ikke noen overraskelse at motstanden mot enkelte mikropubliseringsverktøy er ekstra kraftig hos enkelte aktører innen akademia? Akademikerne er blitt de digitale medienes etternølere.

Hege Skjeie ertet på seg en hel gjeng twitterbrukere da hun i en kronikk i Dagens Næringsliv skrev at hun ikke er interessert i å lese om statsministerens forkjølelse, at Twitter bare er tull siden formatet på maksimalt 140 tegn ikke holder til velfunderte tankebaner. Dette har twitterbrukere skjønt for lenge siden. Twitter brukes ikke til tumleplass for de store tankene, men som formidlingskanal av lenker og pekere til blogger, organisasjoner og nyhetssaker, samt korte oppdateringer.

Hege Skjeie skrev om terreng hun ikke visste stort om, og siden er hun blitt hyllet og utskjelt. 15. april fulgte førsteamanuensis i medievitskap ved UiB, Lars Nyre, opp twitterkritikken med en krass kommentar i Bergens Tidende.

At det ikke var Twitter som hjalp Obama til å vinne presidentvalget i bestrider ingen, like fullt er det interessant med politikere som bruker internett aktivt. Politikere har ved noen anledninger lovet hyppige oppdateringer og ikke innfridd , men det finnes gode norske politikerblogger. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er én av de som har innfridd, han poster hyppig og kommuniserer toveis, både på egen blogg (http://www.bardvegar.no/) og på Twitter (http://twitter.com/bardvegar).

Og er det ikke et eller annet merkelig med motstandernes fascinasjon for Twitter? Selv de som overhodet ikke liker det eller benytter det, har nesten ikke snakket om annet den siste tiden.