En sliten martyr [veldig igertuplis]

Jeg er en sliten martyr som sitter og drikker kaffe og tenker på hva stressfulle dager kan gjøre med hodet mitt og hvordan jeg oppfører meg. Jeg er en av de som stort sett går energisk og smilende rundt, nesten samme hvor jeg er, for så å komme til det punktet hvor det kjennes ut som om hodet skal eksplodere. Såntnoe går selvsagt ut over hvordan jeg fungerer, særlig hjemme.

Morgenen var så typisk sliten-martyr-aktig. Jeg våknet for sent til det jeg skulle og jeg hadde ikke funnet frem noen klær dagen før. Og klærne, vel - enten lå de i en stor haug (rene og tørre) eller i en litt mindre haug (de skitne). De vi hadde mest bruk for lå fremdeles våte i vaskemaskinen.

Pålegget var i fryseren, jeg husket ikke at jeg skulle ha ordnet mat til FN-dagen. I gangen var det fullt av sand og grus, jeg irriterte meg over det, husket med ett at jeg hadde glemt å støvsuge. Igjen.

Plastsekkene med klær jeg har pakket ned for å gi bort eller sette ned i kjelleren, stod fremdeles på trappeavsatsen jeg satte dem på for en måned siden. Eller mer, kan hende er det mer, sannsynligvis, tiden løper fra meg hele tiden. Jeg løper etter tiden, hivende med pusten, stadig jagende etter nye oppgaver, anledninger for å få kred og klapp på skulderen.

Problemet er, og slik tror jeg det er mange som har det, er at jeg hele tiden ivrer etter å tilfredsstille omgivelsene, klare det jeg skal, få til ting. Flytte et fjell innimellom, gjøre noe bra for noen andre. Løpe smilende fra møte til møte, hele tiden ha neste prosjekt ytterst i hodet, rett innenfor pannen, jeg gjør én ting mens jeg forbereder ti andre.

Og det er litt slitsomt.

Og da blir jeg litt martyraktig.

For, problemet er at slike opplevelser av å ha mye å gjøre bare går ut over meg selv og de som er nærmest. Kan hende var det sant det legen sa til meg da jeg var femten, han sa

du er så eager to please

og jeg tenkte igertuplis, hva er dét, er det en sykdom, er det et fremmedord jeg ikke kan, er det noe man kan dø av?

Og jeg var så eager to plase at jeg ikke turte å spørre om hva igertuplis var for noe.

Akkurat nå, nå, har eager to please-tilstanden måttet vike for en post-martyr-aktig følelse. Etterpåmartyrheten er den verste, men dersom jeg kan bruke den riktig kan det bli konstruktivt. For det handler om at jeg vet hva som gjør at dagen blir dritt og hva som gjør at dagen blir bra. Og at det er ofte er de dagene jeg er for igertuplis alle andre steder enn hjemme at dagen blir dritt, men at jeg for ofte gjør det slik at det de hjemme har å forholde seg til en en halmsekk av en mor som sier

jeg er opptatt

eller

jeg er sliten

eller

vent litt, jeg holder på med noe her

Eller en mor og kone som sitter og lager skrive-på-tastatur-bevegelser også når jeg ikke har noen pc foran meg. Noen ganger er jeg en menneskelig manifestasjon av God dag mann, økseskaft.

Og jeg hater det når jeg holder på med så mange egne ting at jeg ikke klarer å følge med på det de viktigste rundt meg tenker på, ønsker seg, vil, trenger.

Jeg vet at dersom jeg bruker denne helgen til å rydde huset, til å få en orden i alle de klærne, til å lese for ungene, til å gå en tur i regnet med ungene, eller bli med Supermann på å gjøre noe hyggelig uten at jeg tenker på (og snakker om, herregud som jeg snakker om det jeg holder på med) neste prosjekt, søknad, arrangement eller et eller annet på en To do-liste, så vil martyrfølelsen bli borte.

For jeg er ikke martyr når jeg gjør ting for de jeg er glad i, jeg får en følelse av kaotisk martyrtilstand i hele meg, kroppen, hodet og blodet, de gangene jeg ikke har gjort det jeg skulle eller burde hjemme. Enten det er å støvsuge eller å gjøre noe hyggelig med familien.

Det nytter ikke å være hun som er den smilende damen alle andre steder enn hjemme.