Akkurat passe syk

Jeg ble akkurat passe syk.

Jeg har vært hjemme fra jobben noen dager, pc-en har nesten ikke vært på i det hele tatt. Jeg har hatt feber og magen har vrengt seg flere ganger om dagen. Hodet har banket og innimellom har det vært helt vilt vondt. Men ikke hele tiden.

Jeg tror jeg trengte å bli litt syk nå. Syk nok til å være hjemme, syk nok til å kunne rettferdiggjøre overfor meg selv og andre at jeg har ligget lenge, ikke gjort stort, til at rot har forblitt rot og at oppgavene bare har hopet seg opp.

For: Det vil si at jeg har hvilt. Jeg har hvilt meg, jeg er nesten ladet igjen, jeg sitter her nå og klokka er over 22:00 og jeg føler ikke at jeg holder på å dø. Jeg kjenner ikke at pulsen banker i tinningene og jeg føler ikke at å gå opp eller ned trappene i huset er et umenneskelig ork.

Dette er veldig positivt.

For, det betyr i grunnen bare at jeg de siste dagene har hvilt meg og hentet meg inn igjen mer enn jeg har brukt enda mer krefter. Jeg er ofte så enormt dårlig til å innse når nok er nok, når det er på tide å roe ned tempoet litt.

Supermann snakket til meg, sa at det var på tide å roe ned et hakk. For, det er ikke noe stas med en kone som tappes mer og mer uten at hun (livet er lettere i tredjeperson) skjønner det selv og samtidig som hun bare blir dårligere og dårligere selskap.

Hun altså!

Jeg satte veldig stor pris på at han snakket til meg på den måten, den litt (men mildt) formanende måten med halvrynkete panne. For, jeg hater å høre at jeg må slappe av. Slappe av? Slappe av? Når det er så mye å gjøre, så mye som skal fikses, så mye som bør ryddes? Slappe av når jeg ikke engang klarer å holde meg a jour, når alt bare er en strøm av halvutførte oppgaver?

[Og da nikker han bare og er enig og sier at grunnen til at jeg ikke får gjort ting ferdig er at jeg alltid skal gjøre så mange ting samtidig. Han har rett.]

Heldigvis ble jeg akkurat passe syk. Noen ganger fikser kroppen opp selv.