Og vi er i himmelen

Jeg har tenkt på det en del i det siste, det om at jeg så gjerne ønsker å være varm. Jeg vil heller være en person som er varm og mild og tilbyr morgener med kakao enn å være et dynamisk lokomotiv som løper igjennom dagene. Jeg vet ikke hvordan andre folk klarer det, jeg antar at de rett og slett ikke gjør det.

[For jeg prøver jo]

Jeg sitter her nå og det er sent. Det er sent og jeg skal snart rydde litt, for da blir det så uendelig mye hyggeligere når vi i morgen ettermiddag atter en hjemme fra en dag på jobb og i barnehagen.

For i natt,
når snøen laver ned,
lager vi engler,
og vi er i himmelen.

Jeg har hatt denne sangen inne i hodet den siste timen. For ungene ropte ned til meg i stad, de skulle ha sovet for lenge siden, men de hadde så mye å snakke med hverandre om at det boblet over av ord inne i hodene deres og de snakket og snakket og fikk ikke sove. Og da de ropte på meg, bad meg om å komme opp, så lyste det i ansiktene deres og de sa

Se mamma! Det snør!

Og de så så glade ut, at det tok et halvt minutt før den rasjonelle delen av hjernen min koblet seg på, den delen av hjernen som forbinder snø med å komme for sent på jobben, med måking, med vassing i tung materie halve året.

Og etter jeg hadde begynt med de typiske voksen-assosiasjonene omkring snøvær, så ble jeg et øyeblikk så skuffet over at jeg ikke har den iveren, den gleden over at fra nå og lenge fremover vil det bli mer og mer snø, snø man kan leke i og leke med og lage engler i og lykter av.

Så jeg sitter her nå og angrer litt på at jeg ikke bare la meg ned sammen med dem og kikket på snøen gjennom takvinduet.

Det er et eller annet ufattelig vemodig, sårt og nestentrist ved å være en typisk voksen med litt for lite tid.