Ytringsfrihet som aksiom

”Ytringsfriheten har stått sentralt for mange av fredsprisvinnerne (…) og er under kontinuerlig press”, sa direktør for Nobels fredssenter Bente Erichsen under sin åpningstale av utstillingen ”Ytringsfrihet – hvor går grensen?” i 2007[1].

Hun fortsatte: ”i mange land og kontinenter begrenses innbyggernes muligheter til å komme med synspunkter og meninger og i de landene som roser seg ved å ivareta ytringsfriheten, er det stadig debatter om hvor grensen for ytringsfriheten bør gå”.

Så også i Norge.

Primærfunksjon

Ytringsfrihetens primærfunksjon er å tjene det åpne og demokratiske samfunn, sier Francis Sejersted. I desember 2008 fremmet Stoltenberg II-regjeringen forslaget[2] om å oppheve blasfemiparagrafen (strl.§142) og utvide lovteksten i rasismeparagrafen(strl.§135a). Norske bloggere var raskt på denne saken[3] og debatten rullet på nett i om lag en måned før riksdekkende medier fattet interesse for saken. I debatten som fulgte uttalte Sejersted at regjeringen med sitt forslag viste mangel på prinsipiell forståelse av ytringsfriheten[4].

Mill og Berlin

I 1859 ga den engelske filosofen John Stuart Mill ut boken On Liberty. Der omtales pressefrihet som en ufravikelig frihet, pressefriheten er selvinnlysende – så vel for å tillate meninger som opponerer mot korrupte eller tyranniske myndigheter, som å ytre meninger som kan ses på som ekstreme. Sistnevnte såfremt de ikke volder skade. Men, hva er skade? Og: har poenget om ekstreme meninger tilsvarende gyldighet i dag?

Isaiah Berlin stilte i 1958 spørsmål om individets ytringsfrihet skal være overordnet lover som gir adgang til å sensurere meninger; Berlin hevdet at dette ville være som å forutsette at de forbudte aktivitetene var blant menneskets primærbehov. Sett i lys av opptøyene rundt Muhammed-karikaturene, blasfemidebatten i Norge, samt økende rasisme og nazisme på internett[5], bør det vurderes hvor grensene skal gå. Hvor fiendelige ytringer behøver et samfunn?

Removed due to terms of violation

Siden Mill og Berlin har publiseringsmulighetene endret seg. Fra samfunn hvor pressen hadde tilnærmet monopol på nyhetsformidling, kan nå hvem som helst opprette en egen nettside, en blogg eller et diskusjonsforum. Barn mobbes på facebook og skolemassakre og voldtekter legges ut på youtube. Digitale medier krever et nytt tankesett, og nettet er vanskelig å overvåke, imidlertid slettes videoer fra youtube dersom de er svært støtende. Kan hende ville ikke liknende sensur av tekster på nettet ha vært et slag mot ytringsfriheten? I alle fall ikke ytringsfriheten slik den hevdes å være tuftet på sannhet, autonomi og demokrati.

Solstads essay –”Ytringsfriheten er ikke et umistelig gode”.

”For en utenforstående som meg kunne det være vanskelig å forstå hva dette fanatiske engasjementet for ytringsfriheten besto i, som gjør at man er villig til om nødvendig å rasere enhver fornuftig samtale med fremmede” skrev Dag Solstad i et essay publisert i tidsskriftet Samtiden (2-2008:12).

Essayet hadde tittelen Om ytringsfriheten, og i sitatet ovenfor beskrev Solstad hvordan han oppfattet deltakerne i en tv-debatt[6] om Muhammed-karikaturene. Han fortsatte: ”Jeg frykter konsekvensene av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé, som står over alle ideer”(2-2008:6).

Solstads essay ble gjenstand for massiv kritikk. Aftenposten hevdet at essayet var skrevet av en Solstad på ville veier og skrev endatil at Solstad hadde skrevet om og blottlagt et syn fullstendig ubrukelig i et ytringsfrihetsperspektiv[7].

Dermed fikk Dag Solstad om lag den samme kritikken, som Sejersted rettet mot regjeringen i blasfemisaken.

Det er som om den som kritisk hever røsten mot ubegrenset ytringsfrihet kan - og må-  latterliggjøres i offentligheten, av en kollektiv masse bærende på et aksiom. Dagens situasjon er et samfunn som ikke tåler prinsipielle angrep på ytringsfriheten, men som daglig ignorerer brudd på den. Bare spør Ola Didrik Saugstad eller Anna Politkovskaja[8].