Og en gang var hun det barnet du har på fanget.

2010 er året hvor Opptrappingsplanen for rusfeltet går inn i sin siste fase. Nettopp; sluttfasen er i gang, samtidig som det på flere måter kan virke som om feltet ikke har rukket å komme seg ut av startgropen ennå. Det er derfor det er så viktig å ta tak i dette nå, på starten av året. Før det er for sent. Det er viktig at det nå fokuseres mer på handling enn på handlingsplaner.

I 2009 ble det henvist flere til tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelbruk (TSB) enn i 2007 og 2008. Siden antallet henviste øker raskere enn antallet som kommer inn til behandling, blir det flere i kø. Gjennomsnittlig ventetid for å komme til behandling eller utredning har i følge Norsk pasientregister for 2. tertial 2009 økt fra 71 til 79 dager. Virkeligheten er enda dystrere, for det er mørketall i forbindelse med registreringen; før 2006 skulle TSB-behandlingen ved rusteam ved psykisk helsevernenheter registreres med fagområde 320 ”Psykisk helsevern for voksne”.  Fra og med 2006 skulle disse registreres under fagområde 360 ”Rus”. Fremdeles er det mange som egenlig skulle ha vært registrert som 320 som registreres som 360, hvilket betyr at ventelistene viser færre henviste til TSB enn det som er reelt. De regionale forskjellene på ventetid er enorme, verstingen er Helse Nord hvor gjennomsnittlig ventetid var 139 dager 2.tertial 2009.

Men, selv om telling av antallet ventende er interessant nok: de viktigste problemstillingene kan ikke utelukkende diskuteres med et tellekantperspektiv. Innimellom må vi stanse helt opp for å granske egen persepsjon og kikke litt på egne reaksjonsmønstre.

Noen mennesker er så vakre at de blir syke av det.

 Det er filmskaperen Margreth Olins ord. Når jeg ser den setningen hører jeg hennes stemme glassklart. Det var slik hun innledet spillefilmen Engelen, filmen om den heroinavhengige Lea. Lea, som en gang var det barnet du har på fanget.

En klok dame jeg kjenner, jobbet en gang som lærer på en barneskole. Hun sa en dag, mens hun kikket vekselvis ned i bordplata og rett inn i øynene mine, at det statistisk er flere barn i hver eneste klasse som utsettes for vold og overgrep hjemme. I virkeligheten varierer det selvsagt, i noen klasser vil det kanskje være ett barn. I en annen klasse kan det være fire. I enkelte ingen, i andre tre. ”Tenk så mange av dem som glipper for oss, fordi vi ikke ser, fordi vi ikke har tid til å se etter, virkelig se etter”. Sa hun.

Lea i Engelen glapp. Og Margreth formulerte det slik:

Når mennesker er så vakre at de blir syke av det. Og samfunnet ikke kan eller vet å forstå at noen barn er der for sine foreldre på en måte de aldri skulle. Men som de måtte fordi de ikke kunne velge det bort. Kjærlighet kan ikke velges bort. Og barn legger sitt kinn til sine mødres dager. Bærer sin mor før hun selv kan gå. Slik burde det ikke være. Men slik er det. Og samfunnet, det er vi, må vite, vi vet så lite om det å være syk. Har du noen gang vært syk? Har du noen gang endevendt en leilighet fordi du trodde at det var medisiner der, som du kanskje hadde glemt? Har du noen gang vært så syk at du ville gjort alt for å få de medisinene du trengte? Medisiner som noen ikke lar deg få fordi det passer seg liksom ikke. Jeg mener; du har brukket beinet, men får ikke gips. Du har sukkersyke, men får ikke insulin. Du har kreft, men får ikke cellegift. Nei, kom tilbake om noen år, når du har vært syk lenge nok, like før du dør, da får du medisiner, kanskje, så hjertet ditt slutter å blø. Men først skal du gjennom et helvete. Du skal sulte og fryse og tigge og stjele, ligge med menn som ikke vet verken hvem du er eller hvem de selv er, og så skal du angre for at du stod i det. Livet.

Heldigvis er filmen sett på kino av 100 000 mennesker. For dette er kloke tanker. Og, det er jo slik det er. For mange. Arild Knutsen, leder av Foreningen for human narkotikapolitikk er inne på det samme i sin artikkel i dette nummeret av TPH. Han sier at ”ingen hadde barndomsdrømmer om rusavhengighet”. Ofte er det kanskje slik at de mest selvsagte tingene er de det er vanskeligst å forholde seg til, at det er de tingene det er mest komplisert å ta inn. Ingen hadde planlagt at det skulle bli så ille, det var jo ikke dét man ville, men så skjedde det noe, eller det skjedde for lite og så en dag var det dette som var livet. Ingen ville at det skulle bli slik. Noen som kunne ha sett noe, noen som kunne ha gjort noe, de lot være.

Og samfunnet er oss. Samfunnet er ikke bare infrastruktur, bygningsmasse og institusjonelle ordninger. Samfunnet er oss, man skal ikke tro at omsorg utelukkende skal være et offentlig anliggende. Det er ikke bare stat og kommune som skal rydde opp. Vi kan skylde på at spesialisthelsetjeneste og kommunalt psykisk helsearbeid ikke samhandler, at det er lange ventetider, profesjonskamper og dårlig fungerende ettervern etter endt behandling, men til syvende og sist bør vi skylde litt mer på oss selv. For det er vi som ikke ser ungene. Det er vi som klager dersom det skal bygges boliger for mennesker som sliter med rus, eller psykisk lidelse eller begge deler, midt i vårt villastrøk. Det er vi som ikke ansetter folk som sliter eller har slitt og det er vi som har den iboende trangen til å utdefinere mennesker som svake når de egentlig er av de sterkeste blant oss.

Kanskje handler det ikke egentlig om manglende interesse og vilje til å dele, inkludere og gi. Kan hende handler det aller mest om mangel på mot, at vi burde tørre mer. At vi tør for lite. For, hvorfor skulle det ellers være så vanskelig å spørre en kollega om han sliter siden han ofte virker så trøtt og lukter av whisky og tungsinn. Hvorfor er det vanskelig å gå forbi en som sitter på gata med et pappkrus fra 7-11?

Det kan godt hende det er fordi det egentlig ville ha vært så enkelt å gjøre mer.

[Teksten til Margreth Olin stod på trykk i Dagbladet 25.mars 2006. Les hele: PDF-versjon av Olins tekst Engelen]

Blogginnlegget du nettopp har lest er (med små endringer) den samme teksten som lederartikkelen i siste utgave av Tidsskrift for psykisk helsearbeid, nummer 1-2010.

Kort om TPH:

Tidsskrift for psykisk helsearbeid retter seg mot kunnskapsformidling og formidler teori, forskning, fagutvikling, klinisk erfaring og debatt innen psykisk helsearbeid. Tidsskriftet er Nordens eneste tidsskrift innen sitt felt og gir uttelling på nivå 1 i universitet og høyskolesystemet for publisering.

Tidsskriftets bidragsytere er brukere, fagpersoner, klinikere, myndighetspersoner, lærere og forskere fra ulike tradisjoner og med ulike perspektiver på psykisk helse.

Tidsskriftets formål er å være representativt for ulike tradisjoner og perspektiver på psykisk helse og bidra til debatt innen fagfeltet. Artikler kan publiseres på norsk, svensk og dansk.

Tidsskrift for psykisk helsearbeid retter seg mot studenter og ansatte innen høyere utdanning i psykisk helsearbeid, politikere og helsemyndigheter, fagutviklingsansvarlige i helseforetak, og mot fagpersoner og brukere som samarbeider om psykisk helse.

Dette er jo gammelt nytt, men jeg tenkte bare å si at det sikkert er vel verdt å ta turen til Gloria Flames en av dagene nå - for der er det nemlig geriljabroderiutstilling frem til 30. april. Sjekk mer via http://twitter.com/Geriljabroderi

Noen ganger er orddeling helt ok.

Dette er første gangen i livet jeg virkelig føler en slags trang til å brodere.

Jeg skal gjenopplive denne bloggen.

 I går kveld fikk jeg et vennlig dult i siden, det var Supermann som sa jeg ikke lenger var 29 år, slik det står på “Om meg”-siden, men snart 31. Bloggen er forsømt, altså - og det er ikke bra. Det er så rart de gangene det blir slik, for aldri er bloggingen nærmere enn når jeg ikke skriver noe. Ok, den siste setningen er jo rett og slett bare et bevis på hvor heldøv jeg er, inni hodet hører jeg den på Skånedialekt, prøv selv og bli overrasket over hvor riktig det høres ut.

For jeg har jo tenkt. Jeg har tenkt mange ganger at jeg skulle skrive noe. Jeg hadde en haug av søvnløse netter hvor jeg satt nede og hørte familien sove ovenpå. Det kom snorkelyder fra alle rommet, jeg satt nede og drakk te og leste bøker og hørte at avisen kom hver natt. Like etter avismannen hadde dratt sin vei hentet jeg avisen og satt med følelsen av å ha fått vite ting først. Det er jo som å lese morgendagens nyheter. Jess, den setningen der viser også at jeg er ganske heldøv.

For dét er jeg visst. Jeg starter setninger med “Jeg hørte på Bok i p2 i dag at…” - og ser Supermann nesten brekke seg av latter. Like etterpå kan jeg si et eller annet om plasseringen av det tolvte bispesetet. Så, jeg er ikke akkurat en bag of fun, men det har jeg igrunnen aldri vært og det er så godt å vite at jeg føler meg gammel nok til å dyrke den kjedelige kjerringa i meg, jeg trenger ikke late som noe som helst lenger og det er fint.

Men, selv om jeg satt nede og ikke fikk sove og innimellom tenkte at jeg kunne bruke tiden til å skrive litt, så fikk jeg ikke til. Enten dét - eller så orket jeg ikke, og stort sett var det begge deler. Delvis oppdatert på verden 2.0 har jeg vært uansett, jeg er på Twitter og arbeider fremdeles med psykiskbloggen. Nå skal jeg også være en del av Bloggpuls-gjengen og det ser jeg frem til.

For jeg har ikke orket før nå, for det har skjedd viktige ting i livet, må vite. Alle de søvnløse nettene skyldtes en stadig voksende mage, jeg har vært enorm, jeg har vært en hval - og nå er jeg mamma til tre, det er fantastisk. Hun, for vi fikk en datter 25. januar, er verdens søteste, og det er noe jeg vet, dette er et aksiom, dette er ikke foreldre-inhabilitet. Hun er et vakkert geni og hun smiler til meg akkurat nå.

Rett etter hun var født hadde jeg lyst til å skrive noe om dét. Men, de gangene jeg skrudde på pcen kom det bare setninger som “og hele verden er pakket inn i vatt” og andre rariteter. Eksempel på raritet (ligget som kladd her inne på bloggen, hvorfor jeg ikke kom videre eller det ble publisert (før nå) sier vel seg selv, dette er…kuriosa:

Og så kommer det med ett et øyeblikk som gjør at jeg tenker at jeg må skrive dette nå, selv om det er midt på natta og jeg egentlig er trøtt og burde ha sovet og dessuten kunne jeg ha ventet for det har gått så lang tid uansett at det ikke spiller noen rolle, men så gjør det dét, det spiller en rolle og jeg må gjøre det nå for ellers blir det for trangt, ellers går det ikke, for nå er det snart ikke plass til annet enn at jeg ikke skriver lenger.

Alt blir veldig bang! En følelse av at det haster. Men det gjør ikke det, ikke egentlig, til det er det for banalt og for uviktig. Men det blir heller ikke sant, det er ikke ærlig, for det er viktig, det er viktig, for meg. Og nå blir det nesten som en meget omtalt og nesten betent bekjennelsestrang. Som om det har noe å si, liksom. Ja, for det har noe å si. Og nei, det har det ikke.

Og der kan man se hva som skjer når det tar for lang tid før jeg får tanker ned på tastaturet, da blir det bare en slags grøt og en smørje av alt sammen, og hvis det skal være på den måten (og slik ble det jo) så kan det egentlig være det samme, for til slutt er det bare jeg selv som skjønner hva jeg mener uansett.

Fremdeles føles det som om verden er vattert, men vatt er fint og Supermann og Twitter holder meg oppdatert på resten av verden, mens jeg suller rundt og steller barn, bretter klær og tenker på at de som mener Knausgård er barnepasshatende ikke kan ha lest det skikkelig, og kanskje har de ikke barn heller. Jeg er godt over halvveis i Knaus 2 og jeg liker det. Jeg startet ikke på Min  kamp før all ståheien hadde gitt seg, for jeg blir alltid sånn at jeg ikke gidder lese det som “alle” leser, og nå angrer jeg, for “alle” har kommet lenger enn meg og nå er det veldig etternølersk å snakke om Min kamp 1 og 2.

Jeg har i alle fall sjelden lest noe hvor jeg like umiddelbart har tenkt at dette er akkurat den skrivestilen jeg liker. Så grattis til Knaus som suste igjennom det victorianske nåløyet med glans. For selv om jeg noen ganger ser på Paradise Hotel og det dermed virker som om lista mi ligger rett over bakken, så er ikke det helt rett. Jeg ser nemlig bare på Paradise Hotel som et ledd i en antropologisk studie, og dels også fordi det nesten virker som om det er relativt forventet at nybakte mødre (nå fikk jeg lyst på fondant!) skal ha ullhjerne (og litt fordi jeg av en eller annen grunn synes det er litt gøy, hvem ville ha trodd).

Men i alle fall, jeg tror jeg er tilbake på nett nå, det kjennes slik ut akkurat nå i alle fall. Det er jo dette som er så bra med blogg, skrive et eller annet og så vips, hvordan føles det da? Jo, det føles så bra - i alle fall var det dét jeg tenkte akkurat nå i stad - men rett etter jeg hadde skrevet forrige setning skrudde hele pcen seg av - men svusj, så var problemet løst (wannabe-Salander) og så lå teksten her allikevel. Det var nesten så jeg tenkte det hele var litt Omen-aktig, kanskje jeg ikke burde skrive et eneste ord på denne bloggen igjen, men det ville jo ha vært dramatisk. Nå er jeg i alle fall her, og slik det kjennes ut nå var det godt å være tilbake i virkeligheten 2.0.

Jeg holder på å lese de siste sidene av Shantaram nå. Boka er ganske lang, over 900 sider, men dette er en bok som viser at leseverdighet gjerne går fint sammen med lettlesthet. For, boka er bra - jeg liker den. Dette er røverroman, kjærlighetshistorier og flotte skildringer, alt pakket inn i en skikkelig ode til Bombay og India.

Boka er godt kjent for mange, og de som ikke har lest den bør absolutt gjøre det. Omtaler finnes det flust av på nettet - så den som googler finner en hel del - og boken har også egen offisiell nettside her.

På youtube kom jeg over disse videoene, det er forfatteren som holder et foredrag, om boken sin og om livet generelt. Jeg sitter og er fascinert over at jeg kan lese en bok om en skikkelig gangster og bare tenke at han virker jammen til å være en satans fin fyr. 

Shantaram - Gregory David Roberts - Part 1

Shantaram - Gregory David Roberts - Part 2

Shantaram - Gregory David Roberts - Part 3

Shantaram - Gregory David Roberts - Part 4

Shantaram - Gregory David Roberts - Part 5

I 2011 kommer filmen, med Johnny Depp i rollen som hovedpersonen. Håper filmen klarer å levere noe av det samme som boka - jeg gleder meg! Og selvsagt, har du ikke lest boka ennå, så gjør det!

Jeg klipper og limer fra psykisk-bloggen:

Jeg tenker det er på tide med et nytt prosjekt her på bloggen.

Da den startet opp for godt og vel et år siden, i anledning verdensdagen for psykisk helse i 2008, opplevde jeg det som om det var behov for en samleside hvor folk, uansett erfaring og ståsted, kunne publisere innlegg om psykisk helse. I løpet av de første dagene var det flere tusen treff på siden og det kom inn en mengde tekster.

Når jeg leser disse tekstene, så tenker jeg at de dreier seg om fundamentale elementer innen psykisk helsevern. Mange handler om at det er viktig å bli sett og tatt på alvor. Andre er politiske tekster som tar klare standpunkter når det gjelder tvang, medikamenter, individuell plan (og mangel på IP) og svikter og brister i tjenesteapparatet.

Mange av tekstene har gjort sterkt inntrykk, både på meg og en mengde andre.

Jeg har lenge tenkt tanken om at det hadde vært flott å lage en antologi bestående av tekster fra mange ulike bidragsytere, hvor folk sender inn tekster som kan sys sammen til en bok bestående av frittstående historier med et slags psykisk-helse-tematikk-lim. Jeg har sett med beundring på hvordan Kristin Oudmayer har gjort dette med mobbing som tema - hennes bok, Mobbeboka for voksne, kommer i salg i februar 2010. Det gleder jeg meg til! Prosjektet kan du lese mer om på Mobbebloggen.

Så nå lufter jeg idéen: blir dere med og skriver bok om psykisk helse? Jeg samler inn tekst, leser, sorterer, fikser og syr det sammen i samråd med bidragsyterne. Dette er på plan-inne-i-hodet-stadiet foreløpig, så det foreligger ikke konkrete avtaler med forlag og distributører, men jeg vil så gjerne - og håper du vil det også.

Jeg tenker at dette kan være en samling av tekst og bilder, folk som kjenner meg vet at jeg elsker Post Secret mer enn det meste annet man finner på nett, og det hadde vært flott å lage noe som blir en samling tekster med mening og bilder som forteller historier om tanker og levde liv. Dette kan bli en bok som tar tempen på psykisk helsefeltet og som er nyttig for både folk som sliter selv, folk som har slitt, folk som jobber innenfor behandlingsapparatet, politikere, pårørerende - alle.

Bruk kommentarfeltet under her, eller send en mail dersom dette er noe du kunne tenke deg å være med på!!

På en  blogg jeg har opprettet i forbindelse med et prosjekt på jobben, har jeg lagt ut disse fire filmene. Alle fire omhandler psykisk helse, men på svært forskjellige måter. Alle filmene er korte, ta deg tid til å se disse:

På innsiden

Hverdag for superheltene

Supermann, Hulken og flere sliter med å mestre hverdagen. Ingen er bare den du ser.

Hva sier vi egentlig, og hvor vanskelig kan det være å spørre?

Hvordan er vi mot andre?

Hva synes du om filmene? Gå inn på prosjektbloggen Ville hjerter og avgi din stemme til den filmen du liker best!

Filmene er laget av elever ved Westerdals School of Communication.

Hver lørdag har Are Kalvø en kommentar i Dagsavisen. Ofte sitter jeg, etter å ha lest det han skriver, med et skrått smil, jeg tenker: Han får sagt det. Bedre enn de fleste.

I dag, da jeg hentet avisen i postkassen, lyste teksten A man called Sausage Hanssen mot meg fra førstesiden. Øverst i venstre hjørne av avisen, jeg ble stående et øyeblikk, så på teksten, tenkte -Faen.

Et tu Are! 

Jeg tenkte, pokker heller, skal du bli en av de som slenger seg på hylekoret, hylekoret om pølser og om samlivskonflikter og om PR-hus. Når skal det slutte?

Men han gjorde ikke dét, og teksten kan du i tillegg til på siden 40 i Dagsavisen lese på humoriestens egen blogg.

Jeg sakser:

Kanskje veit journalistane og redaktørane rett og slett ikkje korleis dei skal avslutte denne saka, når det ikkje kan slutte  med at hovudpersonen går av som statsråd? Kanskje har dei ikkje lært dette? Det har vore panikkmøte i fleire norske redaksjonar denne veka. “Kva faen gjer vi no?” har redaktørar ropt, skyhøge på koffein. “Korleis avslutter vi dette når han ikkje kan gå av? Krever vi at han skulle ha gått av før? Eller krever vi at han skal begynne som statsråd igjen slik at han kan gå av? Vi kan ikkje berre slutte å skrive om saka. Det er som å innrømme nederlag. Det er som å la han vinne! Hjelp! Kva gjer vi?”

Dette er så på kornet som det kan bli. Journalister og andre skribenter står på barrierene nå, de sloss om å få snakke høyest om denne pølsekastende statsråden som har lyst til å tjene penger. I virkeligheten er dette sannsynligvis en av de beste helsestatsrådene vi noensinne har hatt i Norge. Bjarne Håkon Hanssen fremstod som folkelig, noe som visstnok er en fæl ting i dette landet. Noen assosierer folkelig med Grandiosa. Jeg assosierer BHH-folkelig med grei og lett å snakke med og nå frem til. Og dét er ikke noe negativt.

Are Kalvø fikk sagt det. Igjen. Måtte de se litt ned i dag, journalistene, ned i kaffekoppene sine. Kanskje er det på høy tid å rette blikket litt utover igjen.

Og, noen burde snart lese Samhandlingsreformen. Så kan dere se at dette faktisk vil kunne forme maktfordelingen innen helsesektoren, akkurat i den retningen de journalistene som akkurat nå roper høyest egentlig ønsker seg.

Nei, nå får det være nok emoblogging for en stund fremover.

 Det kan da faen ikke fortsette slik at jeg skal sutre frem jeg er så sliten, men blir deppa fordi jeg ikke får til enda mer-mantraet hver gang jeg setter meg ned for å skrive et eller annet.

Jeg har det virkelig ikke så halvgæli, nemlig.

Jeg har nemlig den fineste familien.

[Takk til Supermann som fungerte som inspirator og feelgoodkatalysator en sen kveld!]

Jeg har tenkt på det en del i det siste, det om at jeg så gjerne ønsker å være varm. Jeg vil heller være en person som er varm og mild og tilbyr morgener med kakao enn å være et dynamisk lokomotiv som løper igjennom dagene. Jeg vet ikke hvordan andre folk klarer det, jeg antar at de rett og slett ikke gjør det.

[For jeg prøver jo]

Jeg sitter her nå og det er sent. Det er sent og jeg skal snart rydde litt, for da blir det så uendelig mye hyggeligere når vi i morgen ettermiddag atter en hjemme fra en dag på jobb og i barnehagen.

For i natt,
når snøen laver ned,
lager vi engler,
og vi er i himmelen.

Jeg har hatt denne sangen inne i hodet den siste timen. For ungene ropte ned til meg i stad, de skulle ha sovet for lenge siden, men de hadde så mye å snakke med hverandre om at det boblet over av ord inne i hodene deres og de snakket og snakket og fikk ikke sove. Og da de ropte på meg, bad meg om å komme opp, så lyste det i ansiktene deres og de sa

Se mamma! Det snør!

Og de så så glade ut, at det tok et halvt minutt før den rasjonelle delen av hjernen min koblet seg på, den delen av hjernen som forbinder snø med å komme for sent på jobben, med måking, med vassing i tung materie halve året.

Og etter jeg hadde begynt med de typiske voksen-assosiasjonene omkring snøvær, så ble jeg et øyeblikk så skuffet over at jeg ikke har den iveren, den gleden over at fra nå og lenge fremover vil det bli mer og mer snø, snø man kan leke i og leke med og lage engler i og lykter av.

Så jeg sitter her nå og angrer litt på at jeg ikke bare la meg ned sammen med dem og kikket på snøen gjennom takvinduet.

Det er et eller annet ufattelig vemodig, sårt og nestentrist ved å være en typisk voksen med litt for lite tid.